fredag 2. mai 2014

Vårens vakreste eventyr!





Innimellom får jeg sånne ideer som kanskje ikke er heeeelt A4 og som de færreste "damer" på min alder finner på, men takk og lov så er vi alle forskjellige og jeg trives med å være den jeg er...sånn stort sett :-D
Iallefall, så fikk jeg i fjor høst høre om et sted hvor tiuren hadde "spillplassen" sin hver vår, interresert som jeg er i dyr, fugler og ikke minst foto så måtte jo dette utforskes.
Derfor ble sekken pakket da tiden for "høneuka" begynnte å nærme seg ("høneuka" er den uka hvor røyene ankommer spillplassen, tiurene virkelig våkner og røyene velger den de vil parre seg med)

Jeg var en tur på spillplassen på mars og allerede da var det en del spor som vitnet om at spillingen hadde begynnt, så de har holdt på lenge denne våren.
Jeg er ikke så voldsomt kjent i området hvor spillet foregår, men ved hjelp av kart og GPS så fant jeg forholdsvis greit frem. Det første som møtte meg langt der inne var et hønsehaukpar som fløy oppe på himmelen, de sirkelet rundt noen turer før de forsvant igjen, jeg så dem et par ganger til og for min del var det et trivelig syn da hønsehauk er mer sjeldent på mine kanter.

Jeg hadde feilberegnet pakkingen av sekken, så å si at den var tung er ikke å overdrive, men jeg kom meg frem (vel vitende om at neste gang skulle den være lettere) jeg fikk satt opp telt og kommet meg i orden i god tid før solnedgang da tiurene stort sett annkommer spillplassen. Jeg var fryktelig usikker på hvor jeg skulle plassere meg for å få muligheten til å se fuglene best, men tok en sjanse på en snøfri flekk litt i utkanten av myra med god utsikt mot den plassen som det så ut som det hadde vært mest aktivitet. Hele myra var egentlig en dårlig plass med tanke på bilder, masse trær, kratt og små graner som stort sett kom i veien overalt, at hele myra lå i en skråning gjorde ikke saken bedre, men man får gjøre det beste ut av det :-)

Jeg må ærlig innrømme at jeg var spent på meg selv og hvordan jeg taklet dette med å være mutters alene, langt fra folk og gjennom en hel natt. Jeg er vandt til å være ute og alene, men ikke SÅ langt fra folk og så overnatte samtidig.... men man må jo prøve for å finne ut hva man tåler og ikke :-)
Det eneste jeg hadde sett av tiur tidligere har vært små korte glimt av den når jeg har skremt opp en og annen på turer i skogen ellers har jeg aldri sett noen, dette var første gangen jeg skulle få se noen litt nærmere (håpet jeg iallefall, jeg hadde ikke så voldsomt til forhåpninger, jeg var egentlig fornøyd bare jeg fikk se dem, så fikk bilder være en hyggelig bonus)




Jeg krøp ned i soveposen temmelig tidlig og jeg lå der og lyttet etter vingeslagene når fuglene kom for å ta natta i furuene rundt spillplassen, og de skuffet ikke, en etter en hørte jeg de kom flyvende og landet i trærne rundt myra jeg lå på. Det var en merkelig følelse å ligge der i halvmørket, helt alene og høre de store fuglene lande.
 Etter en liten stund med stillhet så hørte jeg at noen fløy litt og så kom det noen merkelige, ukjente lyder rett utenfor teltet mitt...jeg lå en stund og lurte på hva som foregikk, men jeg "lirket" meg tilslutt ut av soveposen og tok en kjapp gløtt ut av ene åpningen på teltet.....Og der sto det en diger tiur 2-3 meter utenfor åpningen!!! Tror jeg fikk skikkelig hakeslepp, men det ble fort erstattet av et digert smil og tårer i øynene over et så vanvittig flott syn :-D
Den ble ikke stående der særlig lenge for det hadde landet en annen tiur litt lenger bort på myra og den forsvant fort dit og de hadde en flott "kveldsoppvisning" med litt krangling og spill....Og så de utrolig lydene de lager, får gåsehud bare ved tanken.
Etter en liten halvtime med spilling fløy de opp i trærne igjen og det ble etterhvert stille..
Jeg fikk noen bilder av kveldsspillingen, men det var såpass mørkt at det var vanskelig å få tatt noe som ble brukbart, tok vare på noen allikevel,  som "minne" om de første tiurene jeg så spille :-)

Jeg la meg til å sove etterpå, da jeg regnet med at det ble en tidlig start dagen etter.
De bekymringene jeg hadde hatt før turen angående dette med å være helt alene i mørket langt fra folk viste seg å være temmelig ubegrunnede, jeg prøvde til og med å skremme meg selv med å ligge å tenke på skummle ting, om folk som kunne "snike" seg rundt teltet mitt der ute i ødemarka, men jeg ble ikke redd et sekund engang, jeg følte meg like trygg der ute i skogen som jeg gjøre hjemme i min egen seng, så da vet jeg iallefall det :-)




Morgenen etter ble litt skuffende siden det lå tykk tåke over myra, det var hele 5 tiurer som spillte på forskjellige plasser rundt meg,  jeg hadde bommet litt med plasseringen av teltet,  men tok det ikke så hardt da jeg hadde planer om flere turer. Det ble ikke så mange bilder fra denne morgenen, men da den ene tiuren fløy opp i ei gammel furu midt på myra uttpå morgenkvisten fikk jeg noen bilder som var litt "stemmningsfulle" siden tåka lå over hele myra.


Uttpå formiddagen når alle tiurene  hadde dratt igjen og bare jeg og svarttrosten var igjen pakket jeg sammen og ruslet hjem igjen, Utrolig fornøyd med opplevelsene jeg hadde hatt selv om tåka gjorde at det ikke ble så mange bilder. At jeg samtidig slet med en lei influensa som ikke ville gi seg fikk bare være.




Jeg var hjemme en natt, før lysten til å avgårde igjen ble for stor og jeg pakket sekken en gang til (den ble lettere denne gangen) Jeg dro avgårde senere på ettermiddagen en forrige gangen og jeg hadde akkurat fått opp teltet og fått inn tingene mine da jeg hørte at den første tiuren landet i ei furu litt oppom myra :-) Jeg satt lenge og så på den gjennom åpningen i teltet mens den inntok kveldsmaten i toppen av furua.
Også denne kvelden hadde de ei lita stund med spilling på kvelden før de gikk til ro å trærne rundt myra. Denne kvelden var fin på mange måter, med skogsduene som kurret og svarttrosten som sang av full hals mens sola laget flotte farger på himmelen idet den gikk ned. Og jeg satt i teltet mitt med en kopp kakao.....akkurat da var det ingen steder i hele verden hvor jeg heller ville ha vært :-)



En av røyene satt i et furu på spillplassen tidlig på morgenen  og betraktet "mannfolkene"

 Tidlig neste morgen var spillet igang igjen, 5 tiurer på hver sin plass på myra. Dessverre så spillte de over et stort område og en del innimellom trærne, så mange av bildene ble preget av fugler som helt eller delvis ble dekt av  furustammer, kratt, små grantrær og andre ting som vokser på myrer, men jeg hadde vært heldigere med plasseringen av teltet denne gangen og jeg ble like i nærheten når et par røyer dukket opp og satte seg i ei furu. Da ble det liv i tiurene gitt og jeg fikk et par av dem i brukbart "skuddhold" for kameraet.














 Et par av dem utfordret hverandre nokså heftig, men den ene stakk avgårde etterhvert, og en sto igjen og virket temmelig fornøyd med seg selv, den begynnte å løpe etter den ene røya som kom ned fra furua, men den var ikke helt i "rette humøret" enda så han ble stående igjen alene temmelig kjappt.
Jeg var utrolig heldig med været denne morgenen og morgensola gav meg et flott lys. Jeg storkoste meg der jeg sto i et lite kamuflasjetelt langt til skogs kl halv 6 en aprilmorgen :-)







 Om det ble lite bilder den første morgenen jeg var på tiurleik så ble det dessto flere på den andre turen, jeg ser mye jeg kunne gjort annerledes og ingen av dem er "proffe" bilder, men akkurat det bryr meg lite, som hobbyfotograf har jeg muligheter til å prøve og feile og få dårlige resultater uten at det påvirker noe som helst annet enn min egen lyst til å lære mer. Man blir nokså "fastlåst" når man ligger i skjul og tar bilder og man må bare bruke de sjansene som byr seg for fuglene lever sitt eget liv på utsiden av teltet og de bryr seg lite om lys, komposisjon og hva jeg som fotograf ønsker av dem :-)
Og det syns jeg egentlig er helt greit.



 Tiuren på bildet under her var litt annerledes enn de andre, denne holdt seg helt for seg selv i et mørkt og kaldt hjørne av myra, og når de andre tiurene gikk omkring og spilte og "yppet" mot hverandre så satt denne bom stille i hjørenet sitt, den rørte ikke på seg. Men så fort de andre forsvant litt unna ble det liv i den...da hoppet og småfløy den rundt og spilte som en gal...men kom noen av de andre litt for nærme igjen så ble den sittende heeelt stille i hjørnet sitt. Vet ikke om det var en ungfugl som var uerfaren eller om noen bare er sånn, morro å se på den var det uansett :-)





 Jeg skulle gjerne fått tatt mer "actionbilder"av disse i år, men de var forholdsvis rolige de gangene jeg fikk dem på "skuddhold" og det at "høneuka " såvidt hadde begynt når jeg var der gjorde kanskje at de var litt roliger enn det de muligens hadde vært om jeg hadde vært der inne senere i uka. For min del så var opplevelsen uansett stor, en av de største jeg har hatt ute i naturen. og når jeg herretter hører folk snakke om tiurleiken som  "vårens vakreste eventyr" så vet jeg at det stemmer så absolutt.





 Det å dra på tiurleik kommer nok til å bli en tradisjon heretter, gleder meg allerede til neste vår og nye opplevelser med disse utrolig flotte skogsfuglene.